Djevler i arkivet

Landssvikarkivet er det mest brukte arkivet på Riksarkivet. Det består av omtrent 90 000 landssviksaker og opptar 1200 hyllemetre. 70 år etter at Norge ble fritt, gis det fremdeles ut titalls bøker i året om okkupasjonstiden, og mange tar utgangspunkt i landssvikarkivet. Forskere har hele tida hatt innsyn i disse sakene, mot å anonymisere de personene som står omtalt, med unntak av dem som er allment kjent. Etterhvert har også barn og barnebarn av dem som er omtalt i dette arkivet hatt innsyn, da Riksarkivet har ment at etterkommerne av dem som ble dømt for landssvik har lidd under dette og kan derfor anses for å være parter i saken. Dette er en egen bestemmelse for akkurat disse straffesakene, og gjelder ikke andre straffesaker, som forøvrig stort sett oppbevares av statsarkivene. Det som skiller landssviksakene fra de øvrige straffesakene er den store allmene interesse de har i samfunnet og det viktige historiske materiale fra en spesiell epoke der andre arkiver tildels har gått tapt. Årsaken til at landssviksakene er samlet på Riksarkivet er en prosess som begynte på 50-tallet, da det kom mye kritikk mot rettsakene. Det ble nedsatt et utvalg som skulle gjennomgå landssvikoppgjøret ledet av daværende justisminister O. C. Gundersen (1908-1991, kjent fra revyvisen «Det holder det, sa Gundersen».) I forbindelse med denne gjennomgangen ble sakene samlet på Victoria Terrasse og det ble siden bestemt at de skulle fraktes til Riksarkivet og stå samlet der.

Selvom disse sakene i sin samtid, den gang rettsakene pågikk, var offentlige, har de i ettertid vært skjermet for innsyn, med unntak av dem som har interesse for allmennheten også som individer, foreksempel saken mot Vidkun Quisling. Men allmennheten har trolig ikke interesse av å vite samtlige av navnene på de omlag 90 000 landssvikdømte. Mange av sakene gir viktig historisk informasjon som kan belyse ulike sider av okkupasjonstida og informasjonen om dette har blitt formidlet utelukkende av historikere som har anonymisert materialet.

I 2005 – 2007 var det gått over 60 år siden Norge ble fritt, og dermed hadde flesteparten av opplysningene i landssvikarkivet blitt eldre enn 60 år, som er den nederste grensen for skjerming for innsyn. Riksarkivaren har imidlertid mulighet til å forlenge taushetsplikten. I begynnelsen ble dette gjort nokså ofte, men grensen for hva som ble oppfattet som taushetspliktige opplysninger i landssvikarkivet ble stadig flyttet. Opplysninger om økonomisk landssvik og etterhvert også de omlag 30 000 sakene som bare omhandlet NS – medlemsskap ble tidlig fritt tilgjengelig. Til sist var det bare de mest alvorlige forbrytelsene, som foreksempel fronttjeneste og angiveri, som fremdeles var klausulert.

Fra 2015 er det bestemt at landssvikarkivet åpnes, med noen unntak. Hovedårsaken til at landssvikarkivet åpnes er at det nå er gått 75 år siden Tyskland okkuperte Norge og dermed har det passert den vanlige grensen for taushetsplikt som er 60 år. I rapporten «Åpen og opplyst», som ledet fram mot vedtaket om å åpne landssvikarkivet står det som en del av begrunnelsen for å åpne landssvikarkivet for innsyn at: «Mange personopplysninger fra krigstiden er kjent gjennom bokutgivelser og andre publikasjoner om 2. verdenskrig og rettsoppgjøret.». Dermed kan man tenke seg at Eirik Veums trilogi «Nådeløse nordmenn» har gitt noe av støtet til Riksarkivarens beslutning. I disse bøkene har Veum hatt som hovedintensjon å navngi personer, først dem som deltok i statspolitiet, så hirden og nå sist Gestapo. Bøkene har en refererende form og likner, ifølge anmelderne, mer på et oppslagsverk. Tittelen på trilogien, formen og ikke minst, de spektakulære navngivelsene tyder på at det fra forfatterens side ligger et ønske om å trekke økonomisk gevinst av landssvikarkivet.

djevelen

Bøkene mangler kvalitet og historisk analyse, ifølge anmelderne. Trolig er det dermed ikke kunnskap Veum har traktet etter, slik Faust gjorde i den berømte tyske myten. Utfra det man kan mistenke er et begjær etter personlig økonomisk gevinst, har han på egen hånd fattet den beslutning at store deler av landssvikarkivet skal tilgjengeliggjøres, ved å gjøre hver enkelt av de nådeløse nordmenn allminnelig kjent, det være seg om de kun hadde til oppgave å trakte kaffe eller være bødler. Når Riksarkivet fatter avgjørelser om skjerming eller åpenhet, vil det forhåpentligvis ligge andre begrunnelser enn økonomisk gevinst bak avgjørelsen.

Åpenhet framheves som begrunnelse for å tilgjengeliggjøre landssvikarkivet. På side 30 – 31 i Arkivverkets rapport «Åpen og opplyst», står det:

«Forlengelse av taushetsplikten innebærer i praksis en favorisering av profesjonelle forskere – fordi det bare er disse som blir innvilget tilgang til taushetsbelagt materiale. Men journalisten kan være en like viktig historieformidler som forskeren. Derfor kan det virke urimelig å bruke en manglende formell akademisk kompetanse og/eller annerledes formidlingsmåte som begrunnelse for å gjøre kildene mindre tilgjengelig for denne type bruk. Helt generelt er det neppe heller grunn til å anta at journalistisk bruk av materialet vil være personvernmessig mer lemfeldig enn forskningsmessig bruk. Dette gjelder selv om vi tar hensyn til massemedias tendens til å «vinkle» på enkeltpersoner.

Også et annet forhold taler for å frigi arkivene i større grad. Åpne kilder er et botemiddel mot feilaktige opplysninger og spekulasjoner, og et virkemiddel for opplyst og informert debatt om vanskelige historiske tema, som krigs- og okkupasjonstiden inneholder så mange av. Vi har flere eksempler på at strid rundt bokutgivelser som følge av uklar kildesituasjon og kildebruk trolig kunne ha vært unngått dersom kildene var lettere tilgjengelig for de som hadde behov for dem.»

Ovenstående sitat fra rapporten er en god begrunnelse. Når historikernes eksklusive tilgang på landssvikarkivet opphører, kan det bringe nytt lys over okkupasjonstida. Og med andre innganger til formidling kan kunnskap om denne tida nå ut til flere. Det man må håpe på er at de som nå vil benytte seg av muligheten til å lese og publisere disse sakene vil følge en viss etisk rettesnor. I lesesalsreglementet til Riksarkivet, som gjelder alt materiale uansett om det er klausulert eller ei, ligger det en oppfordring til å vise respekt for det som er skrevet.

I rapporten fra Arkivverket henvises det til at «Norsk straffelovgivning og kriminalpolitikk legger stor vekt på hensynet til lovbryteres rehabilitering. Den dømte skal gis mulighet for å sone, gjøre opp, legge saken bak seg og gå videre som en god og nyttig samfunnsborger.» Med andre ord skal ikke den dømte sone igjen og igjen etter at dommen er sonet, ved at saken bringes ut i offentlighet pånytt og pånytt, slik det blir til når mennesker som er dømt i landssvikoppgjøret blir navngitt i offentligheten.

‘Landssviker’ er et tungt belastet begrep, og det spesielle med landssviksakene er at skammen ikke bare rammer den dømte, men den rammer også den dømtes etterkommere som bærer deres navn. I tillegg har disse straffesakene enorm allmen interesse. Med vår tids internett kan man med enkle søk knytte dette begrepet opp mot enkeltindivider som dermed soner igjen og igjen. Hver eneste dag. Internett publiseres ikke med dagens nyheter og raderer i samme øyeblikk ut gårsdagens saker, som siden falmer litt etter litt i folks hukommelse. Internett glemmer aldri. Man blir aldri tilgitt. Google er nådeløs, slik et enkelt søk på navnet ‘Eirik Veum’ viser.

I rapporten «Åpen og opplyst» konkluderes det med at etterkommere og gjenlevendes ønske om vern ikke kan vektlegges, siden de til nå har vært vernet i mer enn de 60 år de i utgangspunktet hadde krav på. Etterkommere og gjenlevende vil måtte sone igjen, nok en gang, 70 år senere. Kanskje vil det smerte. Jeg kan ikke annet enn å forestille meg hvordan disse menneskene har lidd og kanskje kommer til å lide under offentliggjøringen av personnavnene. Selv er jeg etterkommer av en motstandsmann som risikerte livet under okkupasjonsårene da hans celle i Milorg ble oppdaget. Han var nær ved å bli tatt to ganger, og måtte derfor gå under jorda og kjempe for fedrelandet under dekning, uten mulighet for å gå på arbeid og ha en inntekt under de vanskelige krigsårene. Han var på den riktige siden, og tok det rette valget – et modig valg. Flaks. Flaks, fordi det var ikke et opplagt valg for min bestefar å ta del i motstandsbevegelsen, da dette medførte å gå med Russland mot Tyskland. Norge hadde den gangen ikke noe godt forhold til Russland på grunn av vinterkrigen. Derimot hadde Norge lenge hatt et godt forhold til Tyskland. Mange unge gutter (og noen jenter) sto overfor det samme valget som min bestefar, og valgte det de trodde var riktig for fedrelandet. Men de tok det gale valget, sett i ettertid. Disse momentene unnskylder selvsagt ikke de grove og brutale handlingene enkelte av de landssvikdømte utførte. Og denne siden av okkupasjonstida bør også fram. Spørsmålet er om det er nødvendig å navngi hver enkelt?

Ennå idag omhylles begrepet ‘landssviker’ av et tungt tabu. Men åpenhet og kunnskap er ofte det beste botemiddelet mot tabuforestillinger. Å snakke om det man aldri har kunnet snakke om. At flere får tilgang til sakene i landssvikarkivet, kan belyse og forklare hvorfor noen valgte som de gjorde, og vi vil få større forståelse for hvordan noen kunne ta så feil. Kanskje vil åpningen av Landssvikarkivet føre til at enkeltindividene tilgis og dommen endelig kan anses for ferdig sonet?

Jeg har mine tvil. En titt inn i kristendommens historie viser hvor gjerne vi mennesker straffer våre syndere. Og ‘landssviker’ klinger like djevelsk som når Fanden spiller fele.

«Gundersen – utvalgets» rapport, «Om landssvikoppjøret» kan du lese på Nasjonalbibliotekets sider:
Om landssvikoppgjøret

Rapporten «Åpen og opplyst» finner du på Arkivverkets sider:
Åpen og opplyst