Category Archives: Lesesalen

Lesesalen

lesesalen2

Mange på lesesalen har en fast plass: de ber om det samme nummeret hver gang de kommer. Jeg har ennå ingen plass som jeg foretrekker. Jeg har sittet i alle ender av lokalet, og på de fleste rekkene. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal velge meg en fast plass, eller kanskje bare en fast rekke hvor jeg kan veksle mellom plassene i rekken. Jeg kan velge meg en av rekkene blant rekkene av bord i vertikal linje utfra lesesalsvakten. Eller en fast rekke horisontalt, på tvers av lokalet. Jeg kan også velge en diagonal – eller to diagonaler, altså et kryss. Eller jeg kan velge ett bestemt bord. Jeg kunne også gå for et system av variasjon: uker med like numre velger jeg et bord med likt nummer i en rekke av likt nummer. Og omvendt med ulike numre. Eller datoen kan avgjøre hvilket bord på hvilken rekke: om datoen er et oddetall, partall eller primtall.

Jeg har ingen plan med det jeg leser på lesesalen. Og det er fint. Jeg kan bruke lang tid på unyttige ting som dukker opp i boksene: jeg leser grundig beretningene fra Materialprøveanstalten. Arkivdokumenter egner seg for en særskilt form for lesing, en helt egen form for lesing som jeg ikke gjenkjenner fra andre genre. Dokumentene er en blanding av montasje, collage og konkret poesi. Man kan fordype seg i innskutte notater mellom setningene eller i margene. Man kan følge prosesser som har ledet fram til nye oppfinnelser, mektige byggverk eller politiske beslutninger. Ikke sjelden støter man på dokumenter hvor hver eneste setning er strøket ut – og man undrer seg på hvordan dokumentet har kunnet bli værende i arkivet? Det er en underlig form for glede å lese de utstrøkne setningene, hvor hver utstrøket setning sier: dette er feil. Glem det jeg skrev.

Arkivene forklarer vår tid, hvordan samfunnet har blitt slik det har blitt, de er vitnesbyrd om tiår som er borte – først og fremst vitner de om 18- og 1900 – tallet. På lesesalen kan man ikke hjelpe for å spekulere på hva de andre leser, hvorfor de andre på lesesalen er der. Noen ser ut som studenter, og da gjerne i historie. Andre er kanhende såkalte hobby-historikere og slektsforskere. Så er det profesjonelle forskere som lever av å sitte på lesesalen på Riksarkivet og bla i arkivboksene. Så er det en del andre det er vanskelig å plassere, de kan være kunsthistorikere og idéhistorikere. Felles for oss alle er at vi er inne i en tidsreise, tilbake i tid. Og når noe er gammelt, så har det på en merkelig måte interesse, uansett hvor kjedelige beretninger det er snakk om. Det er noe med selve den forgangne tiden som taler til oss.