Arkivmaskinen

Da jeg begynte å arbeide med prosjektet «De øverste etasjer», som var en del av Norsk Kulturråds satsing «Hva er det med arkiv?», hadde jeg en hovedtanke som jeg arbeidet utfra: Arkivene forvalter arkivmateriale på vegne av befolkningen, på oppdrag fra befolkningen. Det er ikke arkivinstitusjonene som velger hva som skal graderes, klausuleres, tilgjengeliggjøres, kasseres og bevares, snarere reflekterer arkivenes skjønn befolkningens og samfunnets oppfatninger om hva som skal huskes og hva som skal glemmes, hva som er skamfullt og hva som er verdig. Hva det ikke skal snakkes om, og hva det skal gis medaljer for. På denne måten er arkivene, når de graderer og klausulerer, bevarer og kasserer – et speilbilde av samfunnet, et speilbilde av samfunnets oppfatninger av viktig og uviktig, av rett og galt, av skam og verdighet.

De fleste dokumenter i Riksarkivet er ikke underlagt noen klausul. De er verken skamfulle eller verdige, de er snarere hverdagslige, dagligdagse dokumenter, ofte noe tørre og langdryge i sitt vesen: regnskaper, bilag til regnskapene, referater, brev fra departementer, eviglange utredninger om ulike byggeprosjekter, forprosjekter til utbygging av områder og liknende. Allikevel forteller de oss om historiske hendelser. For at dokumentene skal være lesverdige må det pustes liv i dem. Historikeren er som den første beveger, som bringer liv til dokumentene ved å sammenstille dem med andre dokumenter, med personlige betraktninger eller med samtidige hendelser. På denne måten setter historikeren dokumentene i bevegelse.

arkivill2

En animasjonsdukke er et objekt, like livløs som et ark som ligger i et omslag oppi en arkivboks. Ingen bevegelse, intet liv. Uten en beveger er en dukke bare som en gjenstand blant andre gjenstander. Den er helt død, livløs. I arkivmagasinene er vi blant døde mennesker. Blant minner fra forgangne tider. En gang i framtiden vil det kun gjenstå spredte opplysninger om oss selv i arkivene. Det eneste vitnesbyrdet om oss vil være en linje i en folketelling, et navn i en journal eller et register. Vi dør, blir livløse. Vi blir navn på avdøde i arkivene, blant alle de andre avdøde, som om fjellmagasinene på Kringsjå er et enormt gravkammer. Historikeren er som en dukkespiller, slik John Bell beskriver dukkespilleren som en som manipulerer objektet for å vise oss hvordan vi mennesker kan animere døde ting, slik at vi kan leke oss med idéen om at vi har en viss grad av kontroll over dødt materiale.1 Dypest sett tillater vår lek med objekter oss å forsone oss med døden. Når vi leker med objekter, så animerer vi dem for en liten stund, før de hviler igjen, og før vi selv til sist hviler og blir døde ting. 2 På samme måte sikrer arkivene oss vår udødelighet, for evigheten. Arkivene forsoner oss med døden – noe vil være igjen etter oss, vitnesbyrd vil ligge bevart i arkivmagasinene. Og historikerne vil bevege dem, bringe dem opp i lyset og gjøre oss levende igjen, som en dukkespiller som spiller med dokumentene.

Vår skrift går i rekker, fra venstre mot høyre. Fra ett punktum til det neste, fra begynnelse til slutt. Vi skriver lineært, vi tenker lineært og vår tolkning av historiens gang er lineær. Vår opplevelse av tid likner en roman som uten sprang framover eller tilbakeblikk går fra begynnelse til en slutt, hvor personene litt etter litt forlater fortiden og legger den bak seg, idet de rykker nærmere framtiden – som antar en form av undergang. Utfra denne tankegangen må en begynnelse, et opphav, et utspring innebære en slutt. Når noe har begynt, må det nødvendigvis også avslutte. Eller kan det fortsette i en annen form? Jean-Francois Lyotard beskriver i artikkelen «Can Thought Go on Without a Body?» den ultimate slutt – sola slukner, jorda forsvinner. 3 Han tenker seg et apparat, et teknisk objekt som kan bringe minnet om menneskeheten videre, som skulle kunne virke i kosmos, som skulle overleve en solar eksplosjon – og i alle fall ikke gå på solenergi. Men, nasjonens hukommelse er ingen abstraksjon eller en samling av rene tanker, ren åndelighet. Arkivenes hukommelse forutsetter materialer: pergament, papir, silisium. Arkivenes materiale er tradisjonelt sett papiret. Og skriften på papiret. Vår måte å skrive på, og vår måte å tenke på, former arkivene og dermed historien. I arkivene finner vi eksempler på skriving tilbake til middelalderen. Først meislet vi ut i sten. Så skrev vi med fuglefjær, hvor vi til stadighet måtte avbryte skrivingen for å fylle fjærpennen med blekk. Så kom penner med patroner. Så kom skrivemaskinen, tunge og vanskelige å skrive på i begynnelsen, før de ble elektriske og tastene ble lettere. Med datamaskinen blir skriften enda lettere, slik at vi til slutt dynges ned av informasjon. Skriften går nærmest automatisk og det flommer over av den. Ifølge Vilém Flusser er vi iferd med å forlate den lineære tankegangen. Tallene tar over, noe som vil føre til større grad av abstrakt og kreativ tenkning. 4 Nå skriver vi og søker i databaser ved hjelp av algoritmer som er dominert av løkker. Det har betydning for våre søk og våre treff om databasene er satt opp som en array eller hashmap, hvordan brukergrensesnittet er utformet, hvordan treffene filtreres og hvor smart algoritmen for respons fra brukeren er designet. Skriveteknologien påvirker kanhende mer enn noen gang vår måte å tenke på, foreksempel ved at søkemotorer velger ut innhold basert på tidligere brukeres søk og sletter det som sjeldent klikkes på – noe som er nødvendig i den informasjonsflommen vi har druknet i.
arkivmaskin
Vilém Flusser håper at maskiner etterhvert kan ta over skrivingen. De vil skrive bedre enn oss og skape en mer dynamisk historie. 5 Det vil være hendelser i ett kjør, hendelser på hendelser. Om apparatene tar over skriften helt og holdent, kan vi fokusere på øyeblikket, et øyeblikk som i vår tid har videt seg ut til et stort rom mellom fortiden og framtiden. Alt skjer i nuet. Enorme mengder informasjon overføres kontinuerlig. Vi har med oss vårt arkiv til enhver tid, iform av telefoner, lesebrett og bærbare datamaskiner. Og gjennom disse maskinene har vi hele tida kommunikasjon med omverdenen tilgjengelig iform av nyheter og brev eller telefoner. Til tross for enorme mengder av lagringplass på eletroniske harddisker, vil jeg påstå at vi blitt en glemselens kultur. Dels fordi det er så mye informasjon at vi kun makter å forholde oss til det som skjer akkurat nå, og dels fordi nytt arkivmateriale skapes hele tida i stadig større tempo, så det blir umulig å finne sammenhenger i mengden, om man skulle forsøke å ta noen skritt tilbake i tid. Vi har nok med å forholde oss til øyeblikket, øyeblikket utvider seg og fortid og framtid skrumper inn.

Arkivene tilgjengeliggjør opplysninger, registre og folketellinger på nettet. Arkivsaker fra middelalderen og fram til idag overføres daglig til brukere som følger arkivene på sosiale medier. Papirer skrevet med jerngallusblekk lyser fra skjermen, med korte beskrivelser som skal fange tusenvis av følgeres interesse. Papirer med vannmerker som kun vil framkomme ved å holde dem opp foran lyset på lesesalen, papirer som knitrer av en blanding av lin og bomull idet man tar dem fram fra arkivboksene, presenteres som pixler på en RGB skjerm. Disse papirene står i grell kontrast til omgivelsene de får på Facebook og Instagram. Det håndlagde, det håndskrevne, det tålmodige materialet fra langsomme tider blandes sammen med FLASH baserte reklamer for ulike slankemetoder og klesprodukter. Arkivene endrer karakter og tilpasser seg en utålmodig leser som stadig blir avbrutt av meldinger og likes.
arkiv
Reiser man fra Oslo, oppover bakkene med T-banen til Kringsjå, vil man når man passerer Holstein se ned på byen og utover fjorden. Når man ankommer Sognsvann brer skogen seg utover, innover i Oslomarka. Når rommet vider seg ut, er det som om også tiden brer seg utover. Inne på lesesalen på Riksarkivet, får man så trallen med arkivboksene. Jeg tviholder på pennen og papiret, skriver notater for hånd. Mobilen og datamaskinen er skrudd på vent. Jeg leser håndskrift på grønnlige klutepapirer som er delt i to avsnitt. Papiret har tydelige spor etter rillene i papirduken og tråden som har formet vannmerkebroderiet på metallveven. Som Hans Ulrich Gumbrecht skriver i «The Broad Presence» : jeg befinner meg på en øy fylt av en aktivitet som er truet av en elektronisk strøm som aldri vil stoppe. 6 Noen ganger kan jeg se på papirenes stand og hvordan de ligger ordnet i arkivboksen, at nesten ingen har lest disse dokumentene før meg. Jeg føler en fryd og en glede ved tanken på at kanskje er jeg den aller første som leser dem, som om jeg har funnet en skjult skattkiste. Hvilken form vil framtidens historieskriving anta, når treffene vi får når vi søker i arkivene, vil være de mest populære, de som allerede er mest lest? Og hvordan skal framtidens historikere kunne spille med dokumentene, bevege dem og bringe dem til live – når de er søkbare og treffene skrumper inn til bittesmå bruddstykker av en uoverskuelig helhet skapt av en kontinuerlig strøm av elektronisk data? Istedetfor at arkivene er et speilbilde av samfunnets oppfatninger, blir arkivene en effekt av teknologien. Maskinene velger for oss, bestemmer hvordan vi kan søke og hvilke treff vi vil få. Etterhvert vil kanskje også maskinene, som med sine algoritmer responderer på befolkningens tomler opp og tomler ned, forvalte arkivmaterialet. Algoritmen, basert på streng matematisk logikk, vil bestemme hva som skal huskes og hva som skal glemmes, hva som er verdig og hva som er skamfullt – en arkivmaskin.

Referanser:
1. John Bell: «American Puppet Modernism – Essays on the Material World in Performance», s 5, New York, 2008
2. Ibid, s 6
3.Jean-Francois Lyotard: «Can Thought Go on Without a Body?», i Hans Ulrich Gumbrecht, K. Ludwig Pfeiffer, «Materialities of Communication», California, 1994
4.Vilém Flusser: «Does Writing Have a Future?», Minnesota, 2011
5.Ibid
6.Hans Ulrich Gumbrecht «The Broad Presence», New York, 2014